Bakkekontakten

møter med mennesker, misjon & Madagaskar

Kommentarer og meninger


Bare solskinn, eller smil i gråt

Perspektiver på norsk-gassiske relasjoner

 

 

Arild M. Bakke

 

(artikkelen har stått i Madagaskarforum 2/2020)

 

Det er mye sol og varme på Madagaskar. I en periode i etterkrigstiden var begrepet Solskinnsøya nærmest synonymt med den store øya i Indiahavet. Det har nok blitt fortalt mange solskinnshistorier om hva lille Norge har fått til på Madagaskar. En hel del solskinn har det vært, men historien om gassisk-norske relasjoner beskrives nok best med uttrykket «smil i gråt». 

 

Historiske tendenser

Ordene solskinn, smil og gråt finner vi i boktitlene «Sønner av Solskinnsøya» og «Med smil i gråt på Øst-Madagaskar». Forfatterne av disse misjonsbøkene, Fridtjov Birkeli og Gabriel Nakkestad, kom til Madagaskar som misjonærer med bare ett års mellomrom i første halvdel av 1930-årene. Med «smil i gråt» beveger Nakkestad seg i et miljø preget av hedenskap, kolonialister og opprørere, hvor misjonærer og vekkelsesledere er i sentrum, mens gassere generelt er statister. Et gjennomgangstema i bøkene til Nakkestad var pioneren, helten, heltinnen og høvdingen fra Norge, og forholdet til gasserne ble i stor grad satt inn i et foreldre-barn-perspektiv. Mange gassere har nok følt trygghet under misjonærenes varme vinger, men denne formen for relasjon har også skapt usunne bindinger, og til dels hoderisting hos gassiske kollegaer.

En skal være forsiktig med å generalisere, men det er ingen tvil om at forfatteren av den andre boka, Fridtjov Birkeli, representerer en annen tradisjon. Han spilte en svært viktig rolle i arbeidet med å etablere en selvstendig luthersk kirke på Madagaskar, og i boka «Sønner av Solskinnsøya» løfter og hyller han gassiske ledere. Birkeli legger ikke skjul på at det var feil og fall hos disse personene, men likefullt klarer han å male vakre bilder av deres liv og virke.  Det er ingen ovenfra-nedad-holdning. Birkeli tilhørte en medvandrer-tradisjon, som har vært tilstede hos mange misjonærer.

 

Gjennom grønne briller

Den største norske misjonsforfatteren noensinne var Johannes Einrem. Han kom til Madagaskar allerede før landet ble kolonialisert i slutten av det nittende århundre, og han reiste fra øya siste gang i begynnelsen av 1930-årene. Han ble også innhentet av gassisk sol og varme, og skrev boka «I sol og vind». Mest kjent er nok «Gjennom grønne briller», hvor han lot seg inspirere av at europeerne gikk med grønne briller for å beskytte seg mot det sterke sollyset, samtidig som han var seg bevisst at grønt er håpets farge. 

Einrems skildringer fra det gassiske landsbylivet bygger opp under medvandrer-tradisjonen. Han hadde en egen evne til å finne gull i gassiske personligheter, ikke minst hos barn, ungdommer og kvinner. Misjonsforfatteren hadde god psykologisk innsikt, og han registrerte uforløste muligheter til et verdig liv hos gasserne. Han klarte å få frem det fellesmenneskelige på godt og ondt når han bygde bro mellom sitt gassiske persongalleri og norske lesere. Målet hans var, ifølge ham selv, å avsløre europeernes «dumme forakt for alle fargede».

I boken Ravola beskriver Einrem en persons utvikling fra ung alder til voksen kvinne. Forfatteren lever seg inn i kvinnens virkelighetsforståelse og miljø. Ved å følge Ravola til hun ble en slags menighetsleder, utfordret Johannes Einrem både lederne i Det Norske Misjonsselskap (NMS) og norske lesere. Dette nye kvinnesynet ble formidlet så tidlig som i 1918, nesten femti år før Fridtjov Birkeli i sin bok «Sønner av Solskinnsøya» overså kvinnene i sitt gassiske persongalleri.

 

En solskinnshistorie

Vennskapsbysamarbeidet mellom Antsirabe og Stavanger har båret med seg både smil og gråt, samtidig som en må kunne si at samarbeidet mellom ordfører Olga Ramalason og varaordordfører Bjørg Tysdal Moe har vært en solskinnshistorie. De to kvinnene ble kjent med hverandre i en kontekst hvor de begge var fremmede og gjester, i forbindelse med en konferanse om vennskapsbysamarbeid i Uganda. Olga Ramalason var på flere besøk i Norge, og Bjørg Tysdal Moe kom en rekke ganger til Antsirabe. Sammen fikk de være med på å åpne det nye kultur- og kompetansesenteret Lovasoa på Antsirabe i 2010. Høydepunktet var nok når de i lag kunne dele erfaringer om bysamarbeid i FN i New York. De har gjennom årene utviklet et sterkt vennskap, preget av åpenhet, likeverd og gjensidig respekt. 

Gassisk-norsk samarbeid er blitt profilert gjennom en rekke initiativ og tiltak hvor Norge og Madagaskar klinger med i navnet. Det har nok vært entusiastiske smil når slike samarbeidsprosjekter har blitt planlagt, men senere har det nok ofte vært både tårer og smil. Eksempler på prosjekter hvor det norsk-gassiske profileres spesielt, finnes i alt fra jordbrukssamarbeid via produktutvikling til korfellesskap: Fifamanor, Romanor, Nomad, NorMad Sport Aid og NorMal Gospel.

 

Posisjoner og maktfordeling

Lovasoa Cross-Cultural Competence Center, som er etablert på den tidligere norske skolen på Antsirabe, har vært en suksess. De to eierne, Den gassisk-lutherske kirke og NMS, har like mange representanter hver i generalforsamling og styre. Nettverkskonferanser, utveksling av kompetanse og tilretteleggelse av praksisplasser er blitt realisert. Driftsresultatene har vært gode, og overskuddet har gjort det mulig å videreutvikle institusjonen.

Men eierne har nok hatt litt forskjellig opplevelse av samarbeidet. Selv om både gassere og nordmenn er stolte av hva en sammen har fått til, gjør en ikke de samme vurderinger av maktfordeling og samarbeidsrelasjoner. Følelser og kulturforskjeller preger kommunikasjon og beslutningsprosesser.

Da en av de norske styremedlemmene for et par år siden uttrykte at en på gassisk side har fått god uttelling i samarbeidet på Lovasoa, tok et gassisk medlem av styret til motmæle. Selv om gasserne hadde fått de formelle posisjonene som styreleder og direktør, mente det gassiske styremedlemmet at nordmennene hadde vunnet viktige beslutningsprosesser. Hun sa: «Dere nordmenn er gode på å legge føringer, og dere får svært ofte gjennom deres ønsker». Dette utsagnet bekrefter at makt ikke bare utfoldes gjennom posisjoner, men også i hvordan en posisjonerer seg i ulike prosesser. 

 

Med gassiske briller

Jeg har i det siste spurt en rekke gassiske venner om hvordan de opplever relasjonen til nordmenn. Da har jeg fått vite at nordmenns litt uhøytidelige og enkle stil, blir verdsatt. En av dem jeg har kommunisert med, legger til at han i liten grad har observert rasistiske holdninger. En annen informant med bakgrunn fra vestkysten av Madagaskar forteller at det i sakalavamiljøet har vært reaksjoner på at mange norske misjonærer brukte innlandsgassisk, og at de stort sett hadde hushjelper fra høylandet. 

Mange gassere er begeistret for nordmenns vilje og evne til å lære seg gassisk. En kvinne sier at «kjennskap til det gassiske språk åpner for et dypere hjertespråk». Videre er det mange som bekrefter at misjonær- og misjonærbarngraver på gassisk jord uttrykker et nært fellesskap. Ettersom det har vært gassisk tradisjon å frakte de døde tilbake til hjemplassen, vitner de norske gravene i fremmed jord om et grensesprengende fellesskap.

Overføring av makt skjedde altfor seint i den kirken som ble bygd opp som resultat av norsk misjon på Madagaskar. Misjonærene var åpne for å gi fra seg posisjoner allerede i begynnelsen av det tjuende århundre, men ved flere senere veiskiller var det mye motstand mot å frasi seg makt. Dette var utfordrende for den gassiske motpart. 

Nordmenn er ofte svært direkte i sin kommunikasjonsform. En kvinne sier rett ut at hun er noe overrasket over at det i det norske Madagaskar-miljøet ikke er blitt bygd opp mere kompetanse rundt hvordan en snakker med gassere. Samtidig sier hun at det ofte er svært vanskelig å tolke nordmenns følelser gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk. En annen kvinne sier at mange spenninger oppstår fordi nordmenn ikke kjenner gassiske prinsipper for fredelig sameksistens og respekt for overordnede. 

 

Norske tilbakemeldinger

Vi nordmenn begeistres av gassisk vennlighet og gjestfrihet. Gasserne har en egen evne til å bære det meste med et smil. Gråt og smil går hånd i hånd. Selv om gasserne provoseres og irriteres av oss nordmenn, så har de mye tålmodighet og overbærenhet. Til en viss grad har vi også samme type humor. Mange nordmenn finner tonen overfor gasserne, og mange har fått venner for livet. 

Vi nordmenn har stor respekt for gassernes evne til å inkludere og ivareta de eldre. Den tradisjonelle familie- og slektskapssamhørigheten begeistrer. Men det er også på dette området vi nordmenn kanskje utfordres aller mest. Spørsmålet om habilitet er lite fremme i gassisk tenkning. Når gassiske ledere bruker egen posisjon til å gi familie og slekt fordeler, så bryter dette med dype verdier hos oss nordmenn. Endel underslagssaker kan også forklares i lys av dette gassiske solidaritetsprinsippet. Det er viktigere å hjelpe en alvorlig syk slektning, enn å overholde prinsippet om ikke å ta penger fra kassa. Når formålsetikk møter pliktetikk, vinner ofte den første tilnærmingen i en gassisk kontekst.

Videre kan det være krevende å forholde seg til at gasserne, ikke minst i høylandet, går rundt grøten. Det blir for mye vage formuleringer. Ofte kompliseres kommunikasjonen også av at det sies et tydelig «ja», og så registreres ikke de underliggende språkkodene. Dessuten er det vanskelig for nordmenn å orientere seg i en sammenheng med mange løse rykter og konspirasjonsteorier. Jeg har selv hørt ryktet at «NMS er en ku som er tom for melk», samtidig som vi leverte rapporter på at den økonomiske støtten hadde økt år for år. 

 

Videre med smil i gråt 

Penger og økonomiforvaltning har forårsaket mange tårer i det norsk-gassiske samarbeidet. Mange relasjoner er blitt ødelagt på grunn av underslag og korrupsjon. Men det er viktig at det er en åpen dialog og meningsutveksling også i slike spørsmål. Fra gassisk side blir det sagt at en generelt ikke har nok kompetanse om økonomiforvaltning, innovasjon og inntektsbringende aktiviteter. Det blir også sagt at det er forskjell mellom frankofone og nordiske regnskapstradisjoner, og at mindre regnskapstekniske misforståelser ofte får større plass enn de burde. Flere gassiske venner understreker at vi fremover må finne måter å frigjøre nye talenter og ressurser.

Det vil nok også i fremtiden være mere enn nok å gråte over. Men smilene vil fortsatt overvinne kulturelle og sosiale barrierer, slik at nye vennskap og relasjoner blir bygd. Mange gassere uttrykker håp om at de gassisk